Kursbeskrivelse

Miljøhistorisk forskning startet på 1960-tallet for å tolke menneskets historie gjennom linsen til både historiske og økologiske prosesser. Hovedmålet er å studere forholdet mellom de fysiske og biologiske miljøene i tidligere menneskelige samfunn. Først vil det bli en gjennomgang av hvordan miljøhistorie tenker på prosesser i disiplinene og underdisiplinene som har utviklet seg. Den andre tematiske enheten i kurset er undersøkelsen av de viktigste datatypene som brukes i miljøhistorisk forskning. Klassene vil diskutere vitenskapelige, arkeologiske og historiske kilder om deres bruk i rekonstruksjonen av historiske miljøer, klima og samspill mellom menneske og natur. Den tredje hovedgruppen av klasser er dedikert til diskusjon av casestudier. Noen tider og steder viser samfunn fleksibilitet og motstandskraft i møte med svingninger i klima eller menneskeskapte endringer som påvirker det nære miljøet. Andre tider og steder kan små svingninger eller kortsiktige løsninger på miljøendringer bety katastrofe for befolkningens livsgrunnlag, muligens med langsiktige konsekvenser. Hver klasse vil introdusere sårbarhets- og tilpasningsstrategier for status, endring og krise gjennom eksempler fra omtrent de siste to årtusenene.

Kursmål

Kurset introduserer sentrale konsepter og problemer i global miljøhistorie. Ved slutten av kurset skal studentene ha en grunnleggende forståelse av grunnleggende temaer i miljøhistorie og relatere disse, kritisk og komparativt, til nåværende globale miljøendringer.

Kursmålet er å gi innsikt i hvordan klima og miljø påvirker ulike deler av den menneskelige opplevelsen, som landbruk og livsopphold, sykdom og helse, osv., og omvendt, å ta for seg hvordan menneskelige landbruks-, industri- eller militære aktiviteter endret landskapene, og satte i gang muligens uforutsette handlinger og reaksjoner som utløste en betydelig miljøendring.

Kurset er utformet for å gi en dypere forståelse av samspillet mellom natur og samfunn for å vise at menneskelig påvirkning på jordens ulike sfærer var grunnleggende lenge før begynnelsen av den såkalte antropocen. Casestudiene er valgt for å gi et balansert syn på historiske miljøprosesser fra Amerika gjennom Europa til Øst-Asia.

 

Vurdering

(1) Godt forberedt deltakelse på seminarene (30 %)

(2) 10–12 minutters muntlig presentasjon om et emne som skal gis i begynnelsen av semesteret (30 %)

(3) En kort skriftlig oppgave basert på kritisk lesning av en kilde eller avtalt sekundærlitteratur (40 %)

(4) Regelmessig oppmøte (minst 10 anledninger)

ØKT 1: INTRODUKSJON TIL KURSET (30 minutter)

 

ØKT 2: INTRODUKSJON – UTVIKLING AV HISTORISK MILJØFORSKNING

Utviklingen av miljøhistorie og arkeologi, sterkt knyttet til miljøtenkning, har blitt utbredt siden 1960-tallet. Gjennom 1980-tallet utviklet imidlertid miljøhistorie en moderat vitenskapelig retning etter en innledende periode med eksperimentering. Kurset er ment å se på utviklingen av feltet, forskningsspørsmålene og, viktigst av alt, metodene de ulike forskerne bruker i historisk miljøforskning.

– McNeill, John R., «Observasjoner om miljøhistoriens natur og kultur», History and Theory 42/4 (2003), 5–43.

– Pfister, Christian, «1950-tallssyndromet og overgangen fra et langsomt til et raskt tap av global bærekraft», i Uekoetter, F. (red.): Vendepunktene i miljøhistorien (Pittsburgh: University of Pittsburgh Press, 2010), 90–108.

 

ØKT 3: KILDER OG FORSKNINGSMETODER I MILJØHISTORIE

 

I løpet av de siste tiårene har ikke bare vitenskapelig og arkeologisk forskning blitt utbredt, med mål om å rekonstruere miljøprosesser, men også historikere har studert klima og miljøprosesser mer omfattende. Klimahistorikere har bygget et system basert på pålitelige kvantitative klimarekonstruksjoner, og flere grupper av bevis har blitt grundig studert. Flere miljøpåvirkninger (endringer i skogdekket, hydrologiske endringer, landskapsforvandlinger) av menneskelig aktivitet har blitt demonstrert av miljøhistorikere de siste tiårene.

Obligatorisk lesning

– Capitulare de villis . Flere utgaver. På nett: https://www.le.ac.uk/hi/polyptyques/capitulare/trans.html (Lenker til et eksternt nettsted.)

– Isabelle Chuine et al., «Druemodning som en tidligere klimaindikator.» Nature 432/18 (2004): 289–290.

– Finn Arne Jørgensen og Malin Kristine Graesse. Tidligere bilder i nåværende landskap: Refotografering som metode i miljøhistorie . Nettdokument. https://niche-canada.org/2024/06/07/past-photos-in-present-landscapes-rephotography-as-a-method-in-environmental-history/ (Lenker til et eksternt nettsted.)

 

Lesestoff til presentasjoner

– Popa, Ionel og Kern, Zoltán, «Langsiktig rekonstruksjon av sommertemperatur utledet fra årringregistreringer fra de østlige Karpatene», Climate Dynamics 32 (2009): 1107–1117.

 

ØKT 4: TILPASNING TIL ENDREDE KLIMATISKE OG MILJØUTFORDRINGER – DEN LILLE ISTIDEN

 

Den lille istiden var en av de kraftigste avkjølingsperiodene i historisk tid, og begynte en gang mellom 1300- og 1500-tallet og varte til slutten av 1800-tallet. Under den lille istiden i utkanten av det europeiske jordbruket (Skandinavia, Skottland, Alpene) minket vekstsesongen betydelig, i likhet med arealet av tilgjengelig dyrkbar jord, noe som forårsaket alvorlige regionale forsyningskriser. Sjøstormer ble hyppigere på Atlanterhavskysten. Imidlertid var det også regioner som samtidig tjente på klimaforverringen. På den østlige kanten av Sentral-Europa (fra Polen til Ungarn) tok en blomstrende landbrukseksportsone form. En stor fiskestim migrerte fra havene rundt Norge til den sørlige sonen av Nordsjøen som et resultat av global avkjøling som økte nederlandsk og engelsk havfiske.

Obligatorisk lesning

– Behringer, Wolfgang, Klimaets kulturhistorie (Cambridge: Polity, 2010), 85–120.

 

Lesestoff til presentasjoner

– Degroot, Dagomar, «Hvalkrigen: Klimaendringer, vær og arktisk konflikt tidlig på 1600-tallet», Miljø og historie 26 , nr. 4 (2020): 549–577 . https://doi.org/10.3197/096734019X15463432086801 (Lenker til et eksternt nettsted.)

– Grove, Richard H., «Den store El Niño i 1789–93 og dens globale konsekvenser: Rekonstruksjon av en ekstrem klimahendelse i verdens miljøhistorie», The Medieval History Journal 10 (2007): 75–96.

 

ØKT 5: SVARTEDAUDEN – ULIKE TOLKNINGER (OPPRINNELSE, SPREDNING, FAKTORER)

Ved begynnelsen av det fjortende århundre hadde Europa nådd den øvre, bærekraftige grensen for muligheter for demografisk økning. Befolkningen på 85–90 millioner mennesker hadde vokst for mye av matforsyningene, i tillegg til at miljøforholdene hadde begynt å bli våtere og kjøligere under den lille istiden. Epidemien av «svartedøden» forårsaket et endelig demografisk kollaps mellom 1347–1352 etter landbrukskrisen på 1310-tallet. En betydelig del av den europeiske befolkningen ble ofre for pest, krig og dårlige avlinger. Disse sjokkene mot europeiske samfunnsinstitusjoner fant sted på mange nivåer. Imidlertid resulterte de langsiktige effektene av krisen i denne epoken i en periode med «kreativ ødeleggelse», som åpnet veien for utviklingen av strukturene fra den tidlige moderne perioden.

Obligatoriske opplesninger/visninger

– Campbell, Bruce MS: Forelesning om den miljømessige opprinnelsen til svartedauden. Roma, 2016. https://www.youtube.com/watch?v=7x9Oh0-viyM

(Publisert i revidert form som: Campbell, Bruce. Den store overgangen: Klima, sykdom og samfunn i den sene middelalderverdenen . Cambridge: CUP, 2016.)

– Horrox, Rosemary: Svartedauden (Manchester Medieval Sources. Manchester: Manchester University Press, 1994. 14–26.

Lesestoff til presentasjoner

– Green, Monica H., «De fire svartedaudene», The American Historical Review 125 (2020): 1601–1631.

 

ØKT 6: FØRMODERNE BYMILJØHISTORIE – TILFELLE BUDA (VANDRESEMINAR – HYBRID)

Buda, Pest og Óbuda dannet den største bosetningskonsentrasjonen i det moderne Ungarn i løpet av det siste årtusenet. Som sådan forvandlet byen miljøet betydelig, og omgivelsene rundt bosetningene som danner dagens Budapest var selvsagt i stor grad påvirket av miljøet. Anledningen er dedikert til å forstå hvordan dette byområdet forvandlet vannlandskapet og de omkringliggende åsene.

Végh, András, "Buda i middelalderriket Ungarn og i det osmanske riket (1241–1541–1686) En kort byhistorie." I: idem, Buda I. kötet, 1686-ig (Budapest: Budapesti Történeti Múzeum, 2015), s. 5–17.

https://varosatlasz.hu/images/pdf/atlaszok/budaI/03_Helyrajz_Topography_Buda1.pdf

 

 

ØKT 7: BYMILJØHISTORIE I EN MODERNE BY – SKADEDYRSSAKEN (VANDRESEMINAR – HYBRID)

Pest opplevde en enestående vekst i moderne tid, noe som fulgte med en revurdering av forholdet mellom byen og miljøet. Anledningen vil være dedikert til miljøfaktorene som bidro til denne byspredningen, samt miljøproblemene metropolen måtte møte på 1800-tallet.

Eszik, Veronika mfl. «Budapest – Miljøhistorien til en fremvoksende metropol) (Manuskript skal distribueres)

 

ØKT 8: HVA UTGJØR EN KATASTROFE – SÅRBARHET FOR KLIMAENDRINGER OG VÆRHENDELSER

Katastrofe er konstituert av kontekst og kan derfor oppfattes som et produkt av persepsjon. De fleste hendelsene som samfunnet vårt og samfunnene kaller katastrofer har alltid vært til stede i jordens historie. Vulkanutbrudd så vel som flom er registrert i millioner av år og har hatt enda mer alvorlige historiske konsekvenser enn de i menneskets historie. Persepsjonen i seg selv er svært kompleks, og kan være nært knyttet til utdanningsmessig, kulturell bakgrunn, den politiske situasjonen osv. Klassen har til hensikt å stille spørsmål ved hvor mye man kan snakke om værhendelser eller flom som tragedier eller katastrofer.

Obligatorisk lesning

– Davis, Mike, «Argumentene for å la Malibu brenne», Environmental History Review 19 (1995): 1–36.

Lesestoff til presentasjoner

– Bankoff, Greg, «Brann og jordskjelv i byggingen av gamle Manila», The Medieval History Journal 10 (2007): 411–427.

– Rohr, Christian, «Mennesket og naturkatastrofen i senmiddelalderen: Jordskjelvet i Kärnten og Nord-Italia 25. januar 1348 og dets oppfatning», Miljø og historie 9 (2003): 127–149.

 

ØKT 9: DE ØKOLOGISKE KONSEKVENSENE AV DE STORE GEOGRAFISKE OPPDAGELSENE – EKSEMPELET FRA AMERIKA

Prosessen med europeiske oppdagelser i Amerika og andre deler av verden som tidligere var ukjent for europeere, forvandlet fundamentalt den kulturelle utviklingen rundt om i verden. Fremveksten av europeiske pionerer presenterte enorme utfordringer for innfødte befolkninger når det gjaldt introduksjon av sykdommer og introduksjon av planter og dyr. Samtidig adopterte europeerne mange nye elementer fra disse nye samfunnene.

Obligatorisk lesning

– Crosby, Alfred W. Økologisk imperialisme. Europas biologiske ekspansjon 900–1900 (Cambridge: Cambridge University Press, 1986), 145–170.

 

Lesestoff til presentasjoner

-Barrett, T. «'Landet er ødelagt av vann': Kosakkkolonisering av Nord-Kaukasus». Miljø og historie 5 (1999): 27–52.

– Beattie, J. «Imperium, miljø og religion: Gud og naturen i det nittende århundres New Zealand». Miljø og historie 13 (2007), 413–46.

 

ØKT 10: KRIGER OG MILJØ

Til tross for betydelig overlapping i interessene og emnene deres, har historieskrivningene om krig og miljø utviklet seg isolert fra hverandre i mange tiår og århundrer. Klassen vil se på hvordan miljøstudier og militærhistorie kan bidra til å forstå miljøpåvirkningen av kalde så vel som varme kriger, og hvordan menneskeheten bevisst brukte naturen i krigføring.

Obligatorisk lesning

– Hupy, JP «Krigens miljømessige fotavtrykk», Miljø og historie 14 (2008), 405–421.

– Fitzgerald, Gerard J. «Kjemikerens krig, Edgewood Arsenal, første verdenskrig og fødselen av et militarisert miljø.» I Miljøhistorier fra første verdenskrig, red. Richard P. Tucker et al. Cambridge: CUP, 2018. 62–96.

 

ØKT 11: SKOG OG ELVER – HVILKEN NATUR?

Miljø og naturressurser er ikke jevnt fordelt mellom ulike aktører. Mens visse grupper i samfunnet klarte å tilegne seg et overveldende flertall av landområder, skoger og andre naturressurser, forble noen former for eiendom, frem til moderne tid, felleseie. Denne anledningen fokuserer på konsekvensene av felles/privat eierskap av naturressurser, sporer sammenhengen mellom tidligmoderne statsmakt og transformasjonen av naturen, og diskuterer spørsmålet om skalering av menneskelige systemer.

– Székely landsbyvedtekter (manuskript, egen oversettelse)

– Appuhn, Karl. «Å oppfinne naturen: Skoger, skogbruk og statsmakt i renessansens Venezia.» The Journal of Modern History 72 (2000): 851–889. https://www.doi.org/10.1086/318548

– Zeheter, Michael. «Forvaltning av fiskeriene ved Bodensjøen, ca. 1350–1800.» I Conservation’s Roots Managing for Sustainability in Preindustrial Europe, 1100–1800 , redigert av Abigail P. Dowling og Richard Keyser, 154–177. New York: Berghahn, 2021. https://doi.org/10.1515/9781789206937-009

– Warde, Paul, «Oppfinnelsen av bærekraft.» Modern Intellectual History 8, nr. 1 (2011): 153–170. https://www.doi.org/10.1017/S1479244311000096

 

ØKT 12: ANTROPOCEN – GIR DET NOEN MENING?

Et av de mest kontroversielle begrepene i dagens vitenskapelige forskning er antropocen. Klassen er dedikert til å diskutere hvorvidt begrepet har noen forklarende verdi i diskusjonen om miljøprosessene i de siste årtusenene. Studentene må argumentere for eller imot bruken av begrepet på den ene siden og bygge opp et argument for en startdato for perioden antropocen.

Obligatorisk lesning

– Crutzen, Paul J. «Menneskehetens geologi.» Nature 415 (2002): 23.

– Simon, Zoltán Boldizsár: Hvorfor antropocen ikke har noen historie: Å møte det enestående. The Anthropocene Review 4 (2017): 239–245.