Strategiene deres er i samsvar med EUs prioriteringer, som beskrevet i konklusjonene fra Det europeiske råd (2021) og den europeiske strategien for universiteter (2022), for å styrke konkurranseevnen, fremme globalt samarbeid og fremme en felles europeisk identitet. Et sentralt fokus er samarbeid med ukrainske institusjoner, støtte til Ukrainas integrering i det europeiske utdanningsrommet, sammen med partnerskap med afrikanske institusjoner , håndtering av regionale utfordringer og støtte til bærekraftig utvikling.

Disse temaene var sentrale i diskusjonene på arrangementet « Internasjonalisering av europeiske universitetsallianser: De nye grensene », som ble holdt 17. september som en satellittaktivitet til EAIE- konferansen i Toulouse, og som ble arrangert av Université de Toulouse og Région Occitanie . Arrangementet, som ble åpnet av Ludovic Thilly ( EC2U ) og Olga Wessels ( ECIU ), ga en plattform for representanter på høyt nivå fra ulike allianser og partnerland utenfor EU til å engasjere seg med EU-kommisjonen og andre viktige interessenter om disse temaene.

Viktige høydepunkter fra hovedsesjonene

I løpet av den første sesjonen, ledet av Dorothy Kelly ( Arqus ), utforsket diskusjonen hvorfor allianser forfølger internasjonalisering utover medlemmene sine, og hvordan de bidrar til det bredere europeiske utdanningsområdet . Vanessa Debiais-Sainton, enhetsleder ved DG EAC , refererte til Draghi-rapporten og understreket behovet for allianser for å håndtere kompetansehull innen AI, luftfart og grønn teknologi. Hun fremhevet lanseringen av den nye Union of Skills , som dekker høyere utdanning, yrkesopplæring og livslang læring, og planen for en europeisk grad . Ved å samle ressurser kan allianser tilby mer effektive og relevante grader som møter Europas fremtidige behov. Debiais-Sainton brukte metaforen om olympiske medaljer, og bemerket at selv om individuelle EU-land kan falle bak globale konkurrenter, kan europeiske universiteter samlet sett overgå dem ved å dele ressurser, utstyr og data. Hun understreket også viktigheten av partnerskap i den private sektoren og integrering av institusjoner fra Vest-Balkan og Ukraina. I tillegg var det spesielt innsiktsfullt å høre hvordan allianser er plassert innenfor EU-kommisjonens nye politiske agenda. Denne sesjonen var også i tråd med kunngjøringen om at den nye visepresidenten for mennesker, ferdigheter og beredskap skulle føre tilsyn med EUA-ene, noe som signaliserte en strategisk forpliktelse til å styrke samarbeidet, fremme ferdighetsutvikling og møte de utviklende behovene innen høyere utdanning i Europa. Som Vanessa Debiais-Sainton uttrykte: « Vi ser hva dere er i stand til, og vi stoler på dere for fremtiden.»

Carle Bonafous-Murat, fast representant for France Universités i Brussel, tok opp den strategiske rollen allianser har i å fremme internasjonalt samarbeid. Han stilte spørsmål ved om internasjonaliseringsstrategier burde være tematiske eller mer fleksible, og viste til besøk fra colombianske og argentinske delegasjoner som utforsket temaet biologisk mangfold i forbindelse med europeiske universiteter. Selv om fokus på spesifikke temaer kan fremme løsninger, kan det begrense alliansers tilpasningsevne til bredere trender. Han uttrykte også bekymringer rundt merkevarebygging, og spurte om allianser burde innta en kollektiv identitet og om institusjoner er villige til å gå på akkord med sine individuelle merkevarer for en enhetlig tilnærming. Marie Azuelos ( CIVICA ) diskuterte hvordan CIVICA integrerer internasjonalisering i sine sentrale mål, og la vekt på arbeidet med å styrke båndene med ukrainske universiteter gjennom CIVICA for Ukraine -initiativet. Dette initiativet viser hvordan allianser kan fungere som verktøy for uformell diplomati og samskaping, og fremme solidaritet i politisk ladede sammenhenger. Det byr imidlertid på utfordringer å håndtere ekspansjon samtidig som partnerskap styrkes, spesielt med et todelt system av fullverdige medlemmer og internasjonale partnere, noe som kompliserer arbeidet med å opprettholde en helhetlig internasjonaliseringsstrategi.

Mattia Bellotti ( EUTOPIA ) understreket rollen til felles verdier som akademisk frihet og demokrati i å fremme internasjonale allianser. Alliansens Young Leaders Academy , som involverer partnere fra Sør-Korea, Australia og Sør-Afrika, illustrerer hvordan felles verdier kan underbygge initiativer som utvikler fremtidige ledere, samtidig som det sikrer at studenter med ulik bakgrunn drar like stor nytte av disse programmene. Likevel, ettersom allianser streber etter internasjonalisering, må de sørge for at slike initiativer ikke utilsiktet privilegerer institusjoner med mer betydelige ressurser eller mer etablerte globale nettverk. John Gardiner ( Ulysseus ) forsterket viktigheten av fleksibilitet i partnerskap, spesielt med ikke-Erasmus-land som Vietnam og Canada. Compass-prosjektet , et treårig initiativ, viser hvordan internasjonalisering bringer nye perspektiver til europeiske universiteter, men fremhever også de juridiske og regulatoriske utfordringene som krever tilpasningsdyktig styring for å håndtere ulike rammeverk og miljøer. Til slutt understreket Romiță Iucu ( CIVIS ) potensialet til allianser til å bryte ned institusjonelle barrierer gjennom innovative læringsmodeller. Hans diskusjon av prosjektet Digitalt forbedret mobilitet viser hvordan allianser er i forkant av å omdefinere utdanning i en post-pandemi-verden, og hvordan allianser representerer en potensiell «ny grense» for diplomati. Oppsummert fremhevet diskusjonen både potensialet og utfordringene ved å utvide EUAs' globale rekkevidde. Initiativer som European Degree viser lovende takter, men risikerer dominans fra rikere institusjoner. Merkevarebygging kan belaste identiteter, og debatten om tematisk kontra bredere internasjonalisering reiser bekymringer om fleksibilitet og styring.

Den andre sesjonen, moderert av Karolina Ignatiuk ( 4EU+ ), utforsket de utviklende synergiene mellom ukrainske institusjoner og europeiske universitetsallianser, og gikk fra krisehåndtering til langsiktig samarbeid . Kseniia Smyrnova ( EUniWell ) understreket at ukrainske universiteter nå er strategiske partnere i felles forskning på temaer som digitalisering og migrasjon. « Vi er i en aktiv fase av europeiseringen», uttalte hun, og understreket Ukrainas rolle som bidragsyter, ikke bare mottaker av bistand. Iryna Osovska ( UNITA ) fremhevet hvordan krigen har forstyrret mobilitetsprogrammer, spesielt i landlige områder. Osovska understreket behovet for langsiktige løsninger, inkludert harmonisering av akademiske kalendere, synkronisering av læreplaner og utvidelse av digital læring. Iryna Ivanets ( EUPeace ) illustrerte disse utfordringene med en video med ukrainske studenter, som ga innsikt i deres erfaringer, og Jean-Marc Planeix ( EPICUR ) diskuterte arbeidet med å formalisere samarbeid gjennom felles uttalelser og en intensjonsavtale i 2023, med sikte på å integrere ukrainske institusjoner i Erasmus+ og Horisont Europa. Byråkratiske hindringer og regulatoriske utfordringer vedvarer imidlertid. Det polske NAWA-byrået har gitt kritisk finansiering, men langsiktig bærekraft er fortsatt en bekymring. Til slutt viste Christine Fernandez ( EC2U ) og Taseusz Uhl ( UNIVERSEH ) frem initiativer som sommerskoler og opplæring av ansatte som involverer ulike interessenter fra byer til små og mellomstore bedrifter. Disse tiltakene gjenspeiler en visjon for bærekraftig integrering, men utfordringer som infrastrukturhull og utdanningsforskjeller gjenstår. Diskusjonen om ukrainske universiteter som går fra å være bistandsmottakere til aktive bidragsytere demonstrerte de bredere utfordringene ved å integrere institusjoner i europeisk høyere utdanning. Deres suksess avhenger imidlertid av å overvinne byråkratiske barrierer, infrastrukturhull og sikre langsiktig finansiering.

Lignende hindringer ble diskutert i den tredje og siste sesjonen, som fokuserte på samarbeidet mellom europeiske og afrikanske universiteter . Diskusjonen, som ble moderert av Aliyah Morgenstern ( YUFE ), understreket den mangfoldige naturen til disse alliansene. « Vi må fremme håp og drømmer », bemerket hun, og understreket potensialet for synergier som gagner både afrikanske og europeiske institusjoner. Maame Afua Nkurmah ( Takoradi Technical University ) nevnte utfordringene unge afrikanske universiteter står overfor når de skal oppnå global synlighet, og stilte spørsmål ved om de burde fokusere på spesifikke emner eller ta en bredere tilnærming. Mahomed Moolla ( University of the Witwatersrand ) utdypet spørsmålet om ulikhet og understreket behovet for « likeverdige partnerskap i en ulik verden », der samskaping er avgjørende for å håndtere historiske ubalanser. Anisa Khan ( UnaEuropa ) forsterket viktigheten av samskaping og beskrev det som «det første prinsippet» for å bygge tillit og engasjerende samarbeid, og pekte på initiativer som den virtuelle utvekslingen UNAVEX , som oppmuntrer til akademisk samarbeid på tvers av kontinenter. Alexandra Teodósio ( SEA-EU ) fortsatte temaet om partnerskapsutfordringer og snakket om samarbeid innen maritim forskning med afrikanske institusjoner, muliggjort av prosjekter som Global Gateway-erklæringen . Selv om disse initiativene er lovende, understreket hun at praktiske problemer som språklige barrierer og feiljusterte akademiske kalendere ofte begrenser omfanget deres, noe som ytterligere kompliserer samarbeid på tvers av kontinenter. Marjanneke Vijge ( Charm-EU ) gikk over til mer konkrete eksempler og pekte på suksessen til Capstone- prosjektet i Senegal og Sør-Afrika, som førte til felles forskning og utvekslinger. Laurent Thevenet ( Aurora ) diskuterte alliansens prosjekter for å knytte sammen universiteter på tvers av Europa og Afrika ytterligere. Oppsummert understreket sesjonen at selv om samarbeid mellom europeiske og afrikanske universiteter viser lovende resultater, vedvarer utfordringer som global anerkjennelse og ressursforskjeller.

Alliansene og veien videre

Internasjonalisering er fortsatt sentralt i Europas strategi, og driver konkurranseevne og styrker landets lederskap innen forskning og innovasjon. Europeiske universitetsallianser har et enormt potensial til å transformere global høyere utdanning, men de står fortsatt overfor utfordringer som ulik ressursutvikling, strukturelle utfordringer og håndtering av mangfoldige partnerskap. Ukrainas engasjement er lovende, men bremses av infrastruktur- og finansieringsmangel, mens allianser med afrikanske universiteter krever at man overvinner ulikheter. Arrangementet understreket viktigheten av samskaping , tillit og kollektiv merkevarebygging for å skape en enhetlig europeisk identitet for høyere utdanning. Diversifisert finansiering er også avgjørende. Selv om DG EAC gir viktig støtte, er ytterligere bidrag fra andre DG-er, som DG RTD , DG Employment og DG INTPA , avgjørende for langsiktig bærekraft. Nasjonale myndigheter må også spille sin rolle ved å investere i denne innsatsen, og erkjenne at EUs rolle er å supplere, ikke erstatte, deres bidrag til suksessen til disse alliansene.

Til syvende og sist, etter hvert som disse alliansene flytter de «nye grensene» for internasjonalisering, vil deres suksess med å forme et mer rettferdig globalt utdanningssystem avhenge av vedvarende engasjement, strategisk planlegging, kapasitetsbygging og å håndtere eksisterende ulikheter, for å sikre en varig innvirkning i Europa og utover.