« Vi skal bore, baby, bore » – Donald Trumps valgkampslagord satte tonen, og det var absolutt ikke et grønt slagord. I kjølvannet av valget hans i 2024 annonserte seks store amerikanske banker at de trakk seg fra Net-Zero Banking Alliance (NZBA). Dette FN-programmet, som blant annet hadde som mål å stoppe finansieringen av fossilt brensel, og som på den tiden hadde samlet mer enn 150 banker over hele verden. Men siden den gang har «programmet stått i stå», beklager Christine Marsal , forsker ved Montpellier Research in Management, «selv om det hadde ført til utrolige fremskritt!»

Grønne obligasjoner

Mer presist var det kombinasjonen av NZBA og de europeiske regelverkene som ble utviklet siden 2020 som en del av Green Deal , som gjorde det mulig for banksektoren å starte sin økologiske overgang. «Europa har denne enorme styrken ved å foreslå standarder som setter felles mål. Et helt sett med regelverk er dermed implementert, noe som innfører nye forpliktelser for banksektoren», bemerker professoren, som underviser i ledelsesvitenskap ved IAE .

For å sikre samsvar har mange banker derfor opprettet stillinger, eller til og med hele avdelinger, dedikert til klimaendringer. Deres oppdrag? «Å etablere indikatorer som gjør det mulig å sette mål og rapportere om arbeidet som er utført til støtte for overgangen gjennom detaljert og lett tilgjengelig rapportering, slik det kreves av EU», forklarer forskeren.

Men hvordan kan en bank bidra til å beskytte planeten? «Gjennom grønne obligasjoner , som har hatt rask vekst i kjølvannet av Parisavtalen». Disse obligasjonene kan finansiere fornybar energi ved å tilby kundene investeringer i denne sektoren, samt forskning og utvikling og transport, ved å fremme lån til elbiler eller energieffektive boligrenoveringer, blant annet. Men bankene må fortsatt overbevise sine ansatte om å selge disse produktene og kundene sine om å kjøpe dem.

Sterk struktur

Christine Marsal gjennomførte en casestudie med en CSR-leder (bedriftenes samfunnsansvar og miljøansvar) ansatt av en regional bank i Montpellier ( «Informasjonsasymmetri i bekjempelsen av klimaendringer: Empirisk bevis fra en fransk regional bank basert på struktureringsteori» , 2024) . Forskeren var i stand til å gjennomføre to runder med intervjuer med bankansatte og få tilgang til ulike rapporter i et forsøk på å forstå hvordan overgangen skjer i en bankfilial.

Hennes avhandling? Å vise at et skifte i praksis er muliggjort av en dobbel prosess som involverer både interne og eksterne strukturer. «Denne teorien, kjent som teorien om sterk strukturering , ble utviklet av den australske sosiologen Rob Stones », forklarer hun . Hun argumenterer for at endring i en organisasjon kan drives både av nøkkelaktører – som påvirker individers interne strukturer ved å endre deres oppfatninger for å styrke for eksempel deres engasjement i kampen mot global oppvarming – og av organisasjonene selv, ved å endre eksterne strukturer gjennom opprettelsen av en avdeling dedikert til klimaendringer eller ved å organisere opplæringsøkter, diskusjonsgrupper og så videre.

Et spesialtilfelle

«Det som overbeviste meg om å gjennomføre denne casestudien var profilen til denne CSR-lederen», forklarer Christine Marsal. «Han lever og ånder for sitt engasjement og gjør sitt ytterste for å lære andre om regelverket og overbevise ansatte om behovet for å overholde det. Faktisk anerkjenner alle deltakerne i intervjuene jeg gjennomførte hans karisma og betydelige innflytelse.» Denne lederen har spesielt etablert et nettverk av ambassadører i banken som fungerer som kontaktpersoner i hele organisasjonen.

Intervjuene som forskeren gjennomførte, avdekket også motstand blant noen ansatte. «For dem er denne forskriften tull; de ønsker å drive forretninger og tror at finansfolk ikke har noe å gjøre med å interessere seg for havene.» Det er også motstand blant bankens kunder, som Christine Marsal nådde gjennom en serie intervjuer utført av studentene hennes, der frykten for en usikker investering, spesielt når det gjelder grønne produkter, eller mistanker om greenwashing ofte virker avskrekkende. «Dette gjenspeiler mangel på tillit til banker, men det viser også at når det gjelder penger, er ikke miljøet lenger egentlig prioritert.»

På rett spor

Denne observasjonen hindrer ikke forskeren i å trekke en positiv konklusjon fra denne casestudien. Og selv om disse konklusjonene er begrenset til denne banken og nært knyttet til denne lederens personlighet, hevder Christine Marsal: «Ting forandrer seg. Banksektoren er i utvikling. Og strukturene og holdningene i sektoren modnes, akkurat som kundenes – ikke alle, men noen. NZBAs kjennelse er absolutt et negativt tegn, men noe er på vei.» Likevel må den veien være grønn.

Opprinnelig kilde: [LUM#23] Banker blir grønne, og mot alle odds – Universitetet i Montpellier